Bare ikke kjenn etter

Ordet savn er et begrep det ligger mye forståelse i. Det er så utrolig mye man kan savne. Det jeg savner mest av alt nå, er noe jeg mistet i 2006. Om ikke før.

Jeg har nemlig smerter. Smerter spesielt i knær, men også rygg og skuldre. "Smerte er midlertidig". "Smerte er en illusjon". "Bare ikke kjenn etter, så går det fint". Sitater jeg stadig vekk hører, og har hørt i hvertfall 10 år. Men vet du hva kjære bedreviter, knærne mine er fortsatt vonde de.
Etter fem år fast hos fysioterapeut, med strøm, nåler, massasje, opptrening, styrking av muskler rundt kneet, styrke kjernemuskulatur, pause fra fotball, spille masse fotball, alt. Røntgen, ultralyd og MR. Sorry Mac, men vi finner ikke ut hva som er galt med knærne dine. Sorry Mac, men smerte kan ikke måles.

Jeg savner å kunne drive med det jeg elsker uten å ha smerter i etterkant. Jeg savner å slippe å planlegge hver enda dag utfra smertene i kroppen. Jeg savner å løpe, danse, hoppe, spille fotball eller ta knebøy uten å såvidt klare å gå dagen etterpå.
Jeg savner å kunne dra på skolen hver dag, sprette opp av senga, men nå har jeg dager jeg ikke klarer å gå fordi knærne ikke vil holde kroppsvekten min.

Det jeg savner aller mest er en lapp jeg kan sette i panna, der det står at jeg har kroniske smerter. Fordi jeg er sliten, så innmari sliten.
Jeg bruker masse energi på å fungere som "vanlige" folk, kunne bli med på aktiviteter, prøve å holde meg i form og prøve å ha et smil om munnen og ikke la smertene påvirke meg altfor mye.

"Hun ser så bra ut", sier folk. Du ser henne kun på de gode dagene, kjære deg. Du ser meg ikke når jeg sakte, men sikkert presser kroppen min opp til fjerde etasje der jeg bor, uten heis, men kun trapper.
Du ser meg ikke når jeg ligger i senga med et ullpledd rundt beina fordi det er det eneste som gjør at jeg klarer å sovne. Du ser meg ikke før jeg drar ut på kvelden og tar en smertestillende fordi jeg veit jeg får et helvete til natten og ikke minst dagen etterpå.
Kronisk smerte synes ikke på utsiden og det hjelper ikke at jeg gang på gang forteller deg hvor vondt det gjør, fordi du vil mest sannsynlig aldri forstå.

Folk spør hvorfor jeg ikke bare slutter på fotball på grunn av smertene det gir meg, og jeg ser jo poenget dems. Men hvis jeg skal slutte med alt som gir meg smerte, har jeg ikke igjen noe liv. Og livet er kort, jeg vil ikke at smerter er det som skal styre det, hvertfall ikke enda. Jeg er 22 år.
Per definisjon ung og sprek.

Hadde du visst hvor mye det kostet. Hadde du visst hvor mye energi som går med på å smile og le, energi til å henge med på sosiale ting, energi på å ikke klage over hvor vondt jeg faktisk har det, tredje dagen på rad, energi til å stå opp av senga og trosse smerten som er der nesten hver enda dag. Så hadde du kanskje forstått meg.
Forstått hvorfor jeg alltid er sliten, hvorfor jeg vil finne på ting hjemme hos meg selv, hvorfor jeg foretrekker filmkvelder istedenfor å dra ut på byen. Eller hvorfor jeg foretrekker å være alene.

- M22

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits